I mellomkrigstiden var Trandum en del av militærkomplekset Gardermoen-Aur. Fram til 1940 var dette Norges største ekserserplass, og det var her grunnlaget for utviklingen mot en moderne landmakt ble lagt. På 20-tallet var Trandum og områdene rundt det første norske øvingsfelt for taktisk samvirke mellom Hærens troppearter. Både i 1928 og i 1935 ble det arrangert større fellesøvelser. Innføring av taktisk samvirke i mobile operasjoner var et paradigmeskifte med stor P.

Av Knut Johannes Støvne.

«Himlen var overskyet og natten mørk. Svakt duskregn. Stille. Ved de bakre avdelinger lyste leirbålene, godt blendet mot den fiendtlige side. Soldatene gikk fra og til, sanket ved, lunket på kaffen. Enkelte lå inntullet i sovepose og teltduk. Det gjaldt å styrke sig til morgendagens dyst. Alt var stille, ingen støi. Samtaler førtes viskende. Nu og da lød et skudd, snart her, snart der langs fronten. Kavaleripatruljene var påferde.»

Slik skildrer premierløytnant Bernt Østeraas soldatlivet den tredje natten under den store fellesøvelsen på Gardermoen 23. – 28. august 1928. Hans reportasje sto på trykk i den 98. årgangen av Norsk Militært Tidsskrift.

Øvelsen var en stor begivenhet. Siden 1922 hadde det praktisk talt ikke blitt avhold felttjenesteøvelser og repetisjonsøvelser, eller regimentssamlinger som det het på den tiden. Nå fyltes jordene og de gressbevokste arealene på Gardermoen og Trandum opp med telt, hester, kanoner og soldater. Avdelinger fra store deler av Sør-Norge og fra alle troppearter, strømmet til Øvre Romerike.

Øvingsleder var Generalinspektøren for Infanteriet, 59 år gamle oberst Robert Shaw Melhuus. Det britiskklingende fornavnet skrev seg fra hans britiske mor. Øvingsledelses stabssjef var kaptein Otto Ruge, som på dette tidspunktet var instruktør ved Infanteriets skyteskole på Terningmoen.

Infanteriet på Trandum: I 1928 var det IR 6 og Jegerkorpset som hadde standkvarter i kasernene på Trandum. (Foto: Forsvarets museer)

Taktisk samvirke

I 1928 var det Infanteriregiment Nr 6 og Jegerkorpset som hadde standkvarter på Trandum. Premierløytnant Østeraas beskriver i den omfattende reportasjen fra øvelsen hvordan de tilreisende avdelingene ble innkvartert i etablissementene på Trandum:

«Ved elskverdig imøtekommenhet fra I.R. 6 og Jægerkorpsets side blev en hel del nødvendige ting utlånt fra disse avdelinger, likesom også officersmessene blev stillet til disposisjon». Det var neppe noe snakk om horisontal samhandling og fakturering for leie av kvarter på den tiden.

De deltakende avdelingene var delt inn i to partier. Parti A var det vi i dag ville kalt «øvet avdeling», og bestod av et infanteriregiment med tre infanteribataljoner støttet av en artilleribataljon. Parti B, som hadde rollen som markørfiende, bestod av et forsterket dragonkorps og et batteri med 12 cm haubitsere. Det var altså infanteriet mot kavaleriet.

Taktisk samvirke: Artilleri-, ingeniør- og sambandstropper støttet manøveravdelingene fra infanteriet og kavaleriet under den store fellesøvelsen i 1928. Her en gruppe artillerister rundt en 10,5 cm Posisjonskanon Cockerill-Nordenfeld M/1904. (Foto: Akershusbasen/MiA – Museene i Akershus)

Motorisering

Et av øvingsmålene var «å skaffe erfaring om motoriserte avdelingers anvendbarhet». I parti B fantes det fire motormitraljøser, to på lastebil og to på motorsykkel. Og for å bidra til øvingsmålet hadde Automobilkorpset laget to provisoriske «stridsvogner» av sine Citroen Kegresse beltebiler. Bilder fra øvelsen viser de klumpete farkostene med halvbelter og et osteformet tårn med en mitraljøse i, som vekslet mellom å støtte de to partiene i forskjellige scenarier.

En «pionerpeletong», altså en ingeniørtropp, støttet også begge partier, og var oppsatt på lastebiler. Det ble altså øvd reelt taktisk samvirke, og motoriseringen av Hæren hadde begynt allerede i 1928.

«Stridsvogner» i kryssfiner: Automobilkorpset hadde snekret sammen to av disse beistene basert på deres Citroen beltebiler. «Stridsvognene» ble anvendt for å vinne erfaringer med motoriserte våpenplattformer. Hæren kjøpte den første ordentlige stridsvognen i 1937. (Foto: Forsvarets museer)

Lite oppdragstaktikk

I motsetning til dagens konsept, hvor feltøvelser bygger på ett gjennomgående scenario, ble fellesøvelsen i 1928 gjennomført som en serie av fire uavhengige taktiske forutsetninger. De tre første øvelsen gikk i hovedsak ut på at infanteriregimentet manøvrerte, mens kavaleriet i markørstyrken sikret, overvåket og oppklarte.

Oppdragstaktikk var ikke fremtredende tenkning på øvelser i Hæren på denne tiden. Østeraas forteller beskrivende om hvordan de enkelte sjefers handlefrihet var begrenset:

«Innenfor den delvis snevre optrukne ramme var der liten plass for personlig initiativ. Øvelsen kan karakteriseres som en serie musikknumre, komponert av ledelsen. Hvert instrument var på forhånd innøvet i sin stemme. Her blev samspillet innøvd under ledelsens sikre taktstokk. Hvert enkelt instrument skulde gripe inn i det rette øieblikk, med den riktige tone, i riktig modulasjon for den tilsiktede samklangs skyld. Orkesteret var lite, men allsidig sammensatt, delvis med instrumenter som ikke tidligere var anvendt i orkesteret.»

Rekognosering fra luften

Et av de nye instrumentene var en «flyveavdeling» med to fly. Dette var en ny kapasitet, og dette var nok en av de første gangene fly deltok på en større feltøvelse i Norge. Vi vet ikke med sikkerhet hvilken flytype dette var. Det kunne være skoleflyet Kaja, som ble brukt på øvelser. Det kunne ha vært det britiske jager og rekognoseringsflyet Bristol Fighter innkjøpt i 1921. Eller det kunne ha vært Fokker CVD, som Hærens flyvåpen anskaffet i 1927. Denne flytypen deltok med stor sikkerhet på fellesøvelsen i 1935.

Flyenes inntog var en trussel mot det tradisjonelle oppklaringskavaleriet. Noen så for seg en aldri så liten revolusjon i oppklaringstjenesten da flyene gjorde sitt inntog. Fellesøvelsen i 1928, viste at de kanskje tok feil.

«Vårt kavaleri har jo lidt en nokså ublid skjebne ved overgang til den nye hærordningen», skriver Østeraas i sin egen analyse, og fortsetter: «Ut fra det resonnement at kavaleriets virksomhet i oppklaringstjenesten i stor utstrekning kan overtas av flyvere, er kavaleriet innskrenket procentvis mere enn noe annet spesialvåben. At ikke flyverne helt kan erstatte kavaleriet på dette område, erkjennes nu av alle.»

Flyvende rekognosering: Disse flyene av typen Fokker CVD deltok på fellesøvelsen i 1935. To fly, av ukjent type, deltok også under øvelsen i 1928. (Foto: Akershusbasen/MiA – Museene i Akershus)

Eksperimentering

Sambandstjenesten var også i det som ble oppfattet som «i rivende utvikling». Begge partiene hadde en håndfull radioer, men det meste av sambandet var basert på feltlinjer. Østeraas skriver at «Radiotjenesten gikk godt ….». Men «Det det gjelder nu er å få systematisert radiotjenesten, få den ensartet.»

Han utdyper: «Sambandstjenesten i sin alminnelighet er for uensartet. Hvert våben for sig har vært tilbøielig til å eksperimentere på dette felt. Hver for sig er de kanskje kommet til utmerkede resultater. Men når våbnene og troppeartene skal samarbeide, viser det sig at det klikker».

Kjenner vi oss igjen? Våpnene og troppeartene var ikke interoperable. Begrepet ble neppe brukt i 1928 – men det er dette velkjente problemet Østeraas peker på – for nesten hundre år siden.

Til fots og på hesteryggen: Selv om det ble eksperimentert med motorisering, foregikk det meste av øvelsene i mellomkrigstiden til fots og på hesteryggen. Dette er en kavalerist fra 1928. (Foto: Akershusbasen/MiA – Museene i Akershus)

Kongen inspiserte

Søndag 26. august var det feltgudstjeneste og oppstilling for H.M. Kongen og H.K.M. Kronprinsen på Oplandsbanen. Etter en regnfull og sølete lørdag, med harde taktiske øvelser, satte soldatene pris på den klare stille høsthimmelen da de marsjerte inn på den store sletten.

«Efterat H.M. Kongen hadde overtatt avdelingene og hilst soldatene, holdt feltpresten på Gardermoen en stemingsfull og fedrelandsbegeistret preken», skriver løytnant Østeraas i reportasjen, og fortsetter:

«Det stemningsfulle og meget sjeldne skuespill hadde lokket en rekke civile til Gardermoen denne vakre høstsøndagen».

Klimaks og landeveismarsj

Øvelsen toppet seg mandag 27. august da de to partiene braket sammen i kamp om defileet mellom Aurtjern og Mellebymyrene. Parti A angrep, mens kavaleristene i Parti B forsvarte. I dette scenariet var de to «stridsvognene» underlagt infanteristene i Parti A. Slik beskriver Østeraas klimaks i denne delen av øvelsen:

«Efterat forsvareren var blitt tilstrekkelig mør, tilstrekkelig deprimert av den forferdelige ild, stormet angrepsinfanteristene frem fra sine dekkede beredskapsstillinger og renset med bajonett og håndgranat op i og besatte forsvarerens forreste linje».

Den taktiske øvelsen ble avsluttet med at forsvarerne gjennomførte et motstøt inn i angripernes venstre flanke for å gjenerobre tapt terreng.

Men den store fellesøvelsen var ikke over. Klokken ti om kvelden samme dag som de taktiske øvelsene ble avsluttet, startet avdelingene på den 54 kilometer lange landevegsmarsjen til Oslo. I åttetiden neste morgen hadde de kommet til Lahaugmoen hvor det ble hvile i tre timer, før marsjen fortsatte mot hovedstaden.

«Ved 15-tiden defilerte samtlige avdelinger for Oslo kommandant, general Aavatsmark, foran universitetet, hvorefter avdelingene var demittert», skriver løytnant Østeraas.

Alle var nok enige om at det hadde vært en begivenhetsrik uke på Romerike.

Trandum cirka. 1930: Slik så Trandum leir ut på 30-tallet. Noen av de historiske bygningene tegnet av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg står fortsatt. De skal renoveres og bli en del av Arena Trandum. (Foto: Akershusbasen/MiA – Museene i Akershus)

Dersom du vil lese hele artikkelen til premierløytnant Østeraas fra 1928, ligger NMT tilgjengelig for alle i det digitale Nasjonalbiblioteket.

Del denne artikkelen: velg din plattform!

Leave A Comment

RELATERTE ARTIKLER

Likte du denne artikkelen kan du utforske flere innlegg nedenfor

TILBAKE TIL NYHETER